En mil i mine sko
Prøv å gå en mil i mine sko.
Mine sko er slitte, oppbrukte og ubrukelige. De duger ikke til noen ting og det er arr på deler av skoen. Skoene mine har mista det som gir sko en betydning, de har mistet varmen, gode følelser og meningen.
Livet mitt er jævlig. Det er poengløst, oppbrukt, slitt og traumatisk. Jeg er ikke stolt av mine feil, men jeg benekter dem ikke. Jeg er ikke bra nok for noen, men jeg klager ikke. Jeg prøver bare å leve dette jævla livet som alle andre, men når det ikke funker.. ja.. hva gjør man da? Jeg orker ikke mere, så jeg driter i å bry meg også. Fuck it, tenker jeg bare. Fuck it. Men det er slitsomt å holde alle tankene inni meg, det er slitsomt å aldri kunne si hva jeg føler og bare høre på andre. Fordi mine problemer er ikke store nok til at noen gidder å bry seg.
Jeg er deprimert, har hatt selvmordstanker, lider av posttraumatiskstress syndrom, er en selvskader, blir ikke forelska, er ikke bra nok, føler meg ikke fin, jeg er ikke pen, ikke tynn, ikke fin, jeg er bare Elin. Det verste jeg kan tenke meg er å være meg. Fordi i meg finnes det ikke noe positivt. Alt er falskt. Falskt smil, falskt hår, falsk rett igjennom. Ingen kan knuse hjertet mitt.
